Kjære Christi. Skyggebarn klarte jeg ikke å legge fra meg, den måtte bare leses helt ut. Vi kjenner alle noen skyggebarn, noen som strever litt ekstra under forutsetninger vi ikke helt klarer å forstå. Du formidler så vakkert at de kan klare seg, og at små glimt av kjærlighet kan være akkurat det som gjør at de klamrer seg til livet. En mormor eller en annen voksen kan gjøre den lille, men avgjørende forskjellen. Takk, kjære du, jeg følger fortellerstemmen din i spenning og glede videre! ❤️ 🌹

Til alle dere der ute som jobber med, eller for barn, les boka til Christi Sjetne, «Skyggebarn». Vond, vakker, sår og virkelig. Les den også hvis du «bare» er ute etter en god bok, skrevet av en forfatter med evne til å skildre naturens kraft til å trøste oss mennesker i vår flukt fra virkelighetens vonde følelser.

«Skyggebarn» av Christi Sjetne handler om Mille, som lever i en ganske så dysfunksjonell familie. Mille strever med å være flink og god nok, og ofte forsøker hun å være mest mulig usynlig. Det klarer hun i så stor grad at ikke voksne verken i barnehagen eller på skolen legger merke til at ikke alt er som det skal hjemme hos Mille. Derfor er det heller ingen andre voksne enn mormor som kan hjelpe Mille slik hun egentlig trenger.

Jeg leste boka i går. Den gjorde sterkt inntrykk. Milles traumatiske oppvekst setter seg som en klump i magen hos leseren. Hvordan overlever man sånt? Fuglen i skogen, en klok bestemor, en snill stefar er kanskje noe av svaret. Gjennom hele romanen tenkte jeg det hadde vært fint om Mille var litt slem. Bare en eneste gang, for å veie opp for alt hun ble utsatt for. Jeg anbefaler boka til alle som er i nærheten av barn, og det er vel de fleste av oss.

I sin forrige roman skrev Christi Sjetne om hvordan det kan være å miste et barn i selvmord, i denne boken setter hun søkelys på de barna som trenger hjelp, og som burde fått det, men som ingen ser. Dessverre har jeg erfart fra egen skolekarriere at det finnes mange som Mille, og vi vet at mange barn skulle fått mer og tettere oppfølging. Jeg tenker som så at denne boken er viktig for å løfte denne problematikken, og kanskje skape debatt om hva man kan gjøre og hvordan de usynlige barna kan hjelpes. Med andre ord – denne burde leses.

Dette er en bok som er fort lest, men ikke fort glemt. Boken handler om fire år gamle Mille som raskt lærer seg å lese, og som også lærer seg å leve med en alkoholisert far, en mor med omsorgssvikt og en bror som sliter med dysleksi. Barnet må forholde seg til vold i nære relasjoner, et barnevern som svikter og en skole med lærere som ikke ser. I motsetning til tilsvarende bøker er forfatteren ikke overtydelig i å henge ut egen familie eller institusjoner. Dermed gjør fortellingen til Mille sterkere inntrykk enn bøker hvor fortelleren har et mer voksent og sinna blikk. Boken anbefales til alle, og særlig lesere som har med barnevern og skole å gjøre.